Isn’t it good, Norwegian mood?

Jeg vet hvorfor jeg begynte å tenke på lykke idet bussen passerte Lime street nr 1 hvor Lloyds holder til i huset som Pompidousenterarkitekten Richard Rogers tegnet med alle de tekniske installasjonene på utsiden og det til da største innendørs atrium på innsiden og som bitre ”Names” karakteriserte slik da mange av dem gikk konkurs tidlig i 90-årene etter at miljø- og asbestkatastrofene skyllet inn i porteføljen: Lloyds is the only building that’s got its guts on the outside and all the assholes on the inside. Veien til hjertet går ikke via lommeboka, tenkte jeg kardioøkonomisk med en setning som var frigjørende kort i forhold til den forutgående.

I annenetasje i dobbel-deckeren satt jeg og mannen med sixpence ved min side og stirret ut av vinduet. Da bussen satte ned farten for å slippe ut folk, så vi begge den store grafittien på en murvegg: ”Gud lever og har det bra, han er bare opptatt med et mindre ambisiøst prosjekt.”

”He needs a rest after creating Norway and you lucky Norwegians.” Midlandsaksent, buskete øyebryn og ullslips. Hår like rødt som Edvard Grieg var kortvokst. Jeg så forbauset på ham. Han pekte på det norske flagget på ryggsekken min: ”Det er godt å bo i Norge. Det har dere jo sertifikat for. Ser man bort fra at dere fryser 8 måneder i året, har dere verdens beste klima. Dere har det så godt der på berget at dere snart kan reise til Spania alle sammen og bli der.

Good afternoon to you, too, sa jeg og lot være av høflighetsgrunner å påpeke logikk på tynn is. We have an itching palm, though.

Han: Og dere er så samstemte og enige. Den idylliske konsensus råder. Krusninger i nasjonsmetaforen skyldes kun valgkampdramaturgi, tabloidkonflikt, pseudouenighet, fagforeningsmarkeringer, metakamp, stedfortrederdueller, skjærmysler, skjermsysler, programlederfantasi og brutte valgløfter.

Jeg strevde med simultanoversettelsen, men sa: You’re barking up the wrong tree.

Britisk flegma lot seg ikke affisere: Enigheten strekker seg også til å kaste den sittende regjering ved hvert valg. Det forhindrer at dere sovner i kjedelig konformitet.

Jeg: It remains to be seen.

Han: I forhold til den lange vinteren er Norges idrettsungdom verdens beste. Ikke før er sistemann på Bronselaget borte før dere går av sted og slår Brasil. Økonomisk er dere på den grønne gren. I forhold til sin beliggenhet så langt mot nord er det Norge som er rikest per capita. Men er dere lykkelige?

Det må være ett eller annet med dobbel-deckere som får en til å bli filosofisk. Jeg var straks rede til å framføre de betraktninger jeg har gjort meg vedrørende temaet lykke. Om at

jo rikere vi blir, jo mindre lykkelige føler vi at vi er. Om å rammes av et Framskrittets paradoks – det ser ut som lykke er omvendt proporsjonalt med avstanden til horisonten. Jo kortere du ser, jo mindre vet du hva du går glipp av. Spissformuleringen må bli: Rikdom skaper ikke lykke, men et høyere utsiktspunkt. Du ser flere mulige goder enn du gjorde som kan være til glede for deg – både materielle, kulturelle og emosjonelle.

Derfor medfører det potensielt gode liv enkelte skyggesider. Med mindre de fleste observatører tar feil, forholder det seg slik (eller sagt på enklere engelsk: I believe) at den fremste lykkebrems man opplever er tidsklemma. Enda mer velstand letter ikke på tidsklemma fordi tidsklemma nettopp er et resultat av den aktive livsstilen som velstanden legger forholdene til rette for.

Paradoksalt nok innebærer dette begrepet allikevel at sinnet kan falle litt til ro gjennom ansvarsfraskrivelse: Generasjoner med nordmenn fikk en diagnose for sin utilpassethet og ble relativt sett lykkeligere fordi uttrykket formidler det budskap at du kan skylde på noen andre. Det er ikke jeg som mangler guts eller stamina, det er det forbannede moderne samfunn skapt av kapitalister, globalisering og dresskledde menn som har skylda.

Jeg satt og funderte på om time squeeze ville være en dekkende oversettelse da han sa: 15.46.6. Canut Coupern Johnsen. Jeg har aldri vært så lykkelig som da han kastet armen (han sa: threw his arm) i siste sving og gled inn til en fantastisk verdensrekord som Sven Låftman sa ville stå i 50 år.

Bussen stoppet og mannen reiste seg brått da han gjenkjente nabolaget. Forbauset satt jeg og så den grønne sixpencen med tuster av rødt hår under bli borte ned vindeltrappa.

Colin Hickey slo det ned i hodet mitt – Colin Hickey. Men var han i det hele tatt til stede i Squaw Valley? Og han var da australier? Og hadde han rødt hår?

Bedre kan man ikke ha det, tenkte jeg: Et mysterium – og ettermiddagen fri på en utryddingstruet Londonturistfavoritt som etter en tid er tilbake ved Lime street der jeg vet om en fortrinlig gammel pub i nærheten av forsikringsinstitusjonen som ble startet i et kaffehus og endte i en espressomaskin. Der skal jeg og en stout, uklemt av tiden, dikte en fabel som barnebarna nok får høre: Lykken og Den Mystiske Engelskmann.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s