Ordnitologi

En av de fineste tingene vi kan gjøre når vi allikevel virrer omkring i søken etter ett eller annet, er å observere fuglelivet.

Ta Calidris Alpina.  I naturlig tilstand er den så stor som en lerke og er lett kjennelig om sommeren på stor, svart bukflekk.  Nebbet er svakt krummet og forholdsvis langt.  Utover det forteller min fuglehåndbok at den liker seg i myrer, fuktig mark og lyngmark ved vann.  Ungene flyr ca. 25 dager gamle, står det, men jeg får ikke vite noe om hvor objektivt sett heslige de er. Det er altså myrsnipa vi taler om.

Det triste myrsnipeeventyret forteller oss om Mor Myrsnipe som bønnfaller jegeren om ikke å skyte barna hennes.  Og hvordan kan han vite hvem som er barna hennes?  Jo, det er de vakreste i hele skogen.  Når jegeren kommer tilbake har han skutt barna.  ”Jeg skjøt de styggeste jeg fant”, sier han.

Myrsnipeeventyret er en allegori – et forsøk på å si noe om menneskelige egenskaper.  Våre egne ”barn” er og blir de vakreste.  Og, ja, vi treffer myrsnipa hvor vi snur og vender oss, og det er viktig å kjenne henne igjen, selv uten bukflekk.  Hun har sin personlige oppfatning av verden, hun polerer sine egne argumenter til de skinner i sølv, hun har ikke øre for andres fremstillinger.  Gresset males grønnere på hennes side av buret.

Brasilianere er typiske myrsniper.  Etter fotball-VM i Frankrike i 1998 kom jeg i samtale med en slik.  Jeg forklarte ham tålmodig alle sider ved kampen som tilsa den rettferdige utgangen.  Min leksjon i objektiv kampanalyse gjorde ikke noe inntrykk på den gjøken, han snakket om ballbesittelse og tekniske ferdigheter, at nordmennene flakset som kråker (Corvus corone) og at de var spurver (Passer domesticus) i tranedans.  4-0 til Brasil, hadde det ikke vært for den ekstreme uflaksen.

Kvinnfolk er til gåsehud grensende manisk myrsnipete.  Det verste med kvinnfolk er deres svanaktige hang til å generalisere, til å skjære alle over en kam.  Paradoksalt nok er de ribbet for evne til å se en sak i fugleperspektiv.  Det standpunkt de engang har inntatt, forsvarer de med nebb og klør.

Pensjonister er ultrasnipoide. Så snart de når en viss alder, legger de seg i plogformasjon og stikker kvitrende til land med rosa pelikaner, bekymringsløse overfor oss andre som må sitte igjen og drive Norge videre.  Because we’re worth it, sier de og stuper ut av reiret og legger seg på Me First-bølgen.  Aller verst er AFP-pensjonister.  De må jo forstå at det ikke var meningen at friske, unge 62-åringer skulle forsyne seg hemningsløst av denne ordningen.  Men disse folkene, som skulle være i sin mest innsiktsfulle alder, sier: en norsk sommer gjør oss svale, og kjøper seg hus i Provence.  Arbeidsgivers tilbud om bonus hvis de holder ut litt til, avvises under henvisning til at man ikke tror på storken.  Er ikke virkeligheten slik, sier du?  Myrsnipe!

Innenfor snipologien har det dannet seg to skoler, blant innvidde kalt Duer og Hauker.  Førstnevnte mener at vi bare skal stikke hodet i sanden og la myrsnipene seile sin egen sky, så faller de snart til jorden med brukket vinge som følge av egen urimelighet.  Haukene mener derimot at vi normale har en forpliktelse til å tvinge disse folkene til en verdensanskuelse med et større vingespenn. De må komme ned fra vaglen og få med seg forholdet reder/ligger.

Duene er knehøner.  Allikevel er det vi hauker som blir uglesett i samfunnet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s