Risikosport

”Det er Willy Barli som er morderen”, sier jeg og følger spent med på reaksjonen fra den konsentrerte leseren på andre siden av den smale midtgangen. Han er kommet til side 200 i Marekors, ”…og Tom Waaler er også skurk og blir lokket i en felle til slutt.”

Hvordan kan det ha seg at jeg oppfører meg slik? En timid personlighet som min tøyer anstendighetens grenser og utsettes for andres vrede? Det sies at 1% av befolkningen er avhengig av å eksponere seg for fysisk risiko – må ha rafting, fjellklatring, basehopp, må bare ha det. Ville det da være så rart om noen av oss også er hekta på sosial risikosport? Allikevel, forklaringen ligger ikke der. Neida, det er rå arbeidsmarkedstilpasning. Det jeg nemlig har lagt merke til er at de fleste stillingsbeskrivelser i tillegg til nødvendig fagkompetanse også stiller krav til at du må ha sosial kompetanse om du vil ha jobben.  Og jeg har ikke fått med meg så mye sånt etter å ha tilbragt et liv i høflig konversasjon med hyggelige mennesker. Så nå har jeg funnet ut at det er på tide å søke nye mellommenneskelige grensesnitt til bryning av kommunikasjonsevnen.

Det er allment antatt at vi ikke ønsker å fremstå overfor omverdenen som ubehøvlet, uvitende, udannet, ubereist, utakknemlig, uhøflig, utrendy, utenfor. Slik atferd avføder ofte en reaksjon som kan virke ekskluderende. Og derfor, tenker nå jeg, er den beste måten å mestre omgang med andre mennesker på å utløse ekskluderingsmekanismene for dermed å mobilisere mine beste egenskaper som omgjengelighetsvirtuos. Slumrende overlevelsesinstinkter aktiviseres.

Hver dag vandrer jeg mellom Nationaltheatret stasjon og Universitetsgt. 8. På veien passerer jeg gjennom universitetsområdet og tett inntil en statue av P. A. Munch. En strøm av ukjente mennesker foran meg og bak. Jeg stopper opp foran statuen og spør den første som kommer: Hvem var egentlig P. A. Munch? Jeg holdt meg på dette nivået en stund. Hvem var egentlig Waldemar Thrane? Unnskyld, du ser ut som du bor her, hvorfor heter det Rodeløkka? Jeg kalte dette fase 1, lett hevede øyenbryn, brydd, taus omvei, noen visste og svarte høflig om enn noe forbauset. Menneskenaturens variasjonsbredde studert på nært hold. Ja vel, sånn føltes altså det. Egen reaksjon utviklet seg fra vettskremt start til etter hvert å oppnå tilskuerens distanserte, vurderende rolle. Den udefinerte frykten for andre mennesker svekkes til fordel for en gryende følelse av mestring.

Fase 2, selveksponering med fallhøyde. Typisk forum var middagsselskap med fortrinnsvis flest ukjente mennesker. Før eller senere kommer det jo alltid opp et tema som er relatert til ett eller annet som går på TV. ”Det vet jeg ikke, jeg har ikke televisjon”, var en innøvd replikk fra min side. Her har jeg gjort det til en spesialitet å tolke ansiktsuttrykk. Det er tre som går igjen. Snobb, tulling, provokatør. Kommer temaet på banen noe senere på kvelden behøver jeg ikke tolke. Snobb, tulling, provokatør, påpekes det. Og jeg får trening i konversasjon med ikke fullt så hyggelige mennesker.

En svært lærerik variant innenfor denne fasen består i å utfordre dresskonvensjoner. På FNH’s årsmiddag, hvor forventningen er blådress, diskret slips og hvit skjorte stilte jeg i år med blå dress, diskret slips og storrutet skjorte type tømmerhogger. Noen få, gode venner fikk jeg beundrende blikk fra, men rundt bordet var det dempet og stille. Hos statssekretæren som hadde steppet inn for finansministeren for å takke for maten og som jeg hilste på da jeg kom, gjenkjente jeg det usikre smilet fra formiddagen da jeg hadde kapret ham utenfor Stortinget og spurt: ”Du ser ut til å være hjemmevant her, hvem var egentlig denne Eidsvold?”

Disse innledende fasene utfordrer jo ikke særlig annet enn medmenneskets ytre forsvarslinjer. Hva når jeg virkelig tråkker på et annet menneskes interesser og selvfølelse – og ikke bare rusker litt i hans bedagelige ønske om forutsigbarhet i andre menneskers oppførsel?

Neste skritt innebar mer risiko. Det begynte å nærme seg rafting. Det er fare for at noen kan bli sint på deg – oppfatte deg som plagsom eller ondsinnet. Favorittstuntet finner sted på postkontoret, polet eller apoteket. I stedet for å trekke kølapp går du bort til disken og tar en lapp som ligger i kurven for brukte kølapper. Når så en luke blir ledig, går du dit og sier høyt så alle hører det: ”Beklager, men det har blitt noe rot i systemet her”. Det er underlig å konstatere hvor sjelden det fører til klammeri. Men målet med operasjonen er selvsagt klammeriet og argumentasjonsføringen. Jeg vinner sjelden, men min visdom og menneskekunnskap er fremdeles stigende.

Og på dette nivået har vi også ulike versjoner av ”Det er hovmesteren som er morderen” og som kan brukes på kinogjengere, kryssordløsere, Scrabblespillere og altså boklesere.

Jeg tviler på om jeg har guts til å begi meg opp på neste nivå. Drømmedåden kommer jeg nok aldri til å utføre. Men hvem vet, neste gang du ser noen kaste bløtkake i ansiktet på en kjent politiker i direktesendt tv, kan det være jeg.

Marekorsleseren løfter blikket sakte fra boksidene mot munnen som har avslørt bokas poeng og jeg ser en lett opphisselse bre seg fra øynene og ned mot munnvikene. ”Jeg vet det”, sier han. ”Jeg leser Marekors for fjortende gang og hver gang bare der hvor det er mange mennesker. Før eller senere måtte jeg treffe på en annen sosialrisikoutøver. Har du kastet bløtkake ennå?”

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s